Til alle jeg ikke har sagt ha det til, er dette farvel for i sommer. :)
Så - noe nytt? På sett og vis. Som enkelte vet er jeg småhabil forfatterspire, og for en stund siden traff inspirasjonen... faktisk så bra som den aldri har truffet før. Som avskjedshilsen til Farsunds-folket, og en "I'm back"-beskjed til bodøistene, får dere følgende. Enjoy, og kommenter gjerne:
KAPITTEL 1
NESHAMN SENTRUM, 2. JULI
Villaen til Aleksander Quist var tre etasjer høy og tolv hundre kvadratmeter stor. Det hvitmalte monsteret i jugendstil, som på folkemunne bare ble kalt Millionærklubben, tronet over den lille sørlandsbygda Neshamn som en opera over en pølsebod. Dette var Quists sommerpalass, to og en halv times kjøretur fra Kristiansand, der han holdt hoff sammen med koner, elskerinner, forretningsforbindelser og småfalmede kjendiser på jakt etter gratis champagne og spalteplass.
Stedet var blitt bygd på åttitallet, da jappetiden fremdeles raste og Aleksander Quist med ett hadde blitt den rikeste nittenåringen i manns minne. Siden den gang hadde millionene kommet og gått, og det gode ryktet til Quist hadde egentlig bare gått, men finansakrobaten og mangemillionæren tilbrakte fremdeles sommerene sine i Millionærklubben, med utsikt over trauste sørlendinger, småbåter og skjærgård. Høst, vinter og vår var som regel et råkjør med aksjesjonglering, kjendisfester og flukt fra politi og dagspresse, men hver juni måned dukket Quist opp i Neshamn igjen, uansett hvor mye lokalbefolkningen hadde håpt og bedt om at dette var året da han endelig tilbrakte sommeren i kasjotten.
I det stille kalte Quist dem jævla bondeknøler, mens de, ganske høyt, kalte ham ord man måtte ha et inngående kjennskap til lokaldialekten for å kunne tolke. Bygdefolket holdt seg på avstand fra Millionærklubben, hvor festene gjerne var på hverdager og holdt Neshamn våkent helt til folk skulle på jobb – de tre betjentene på lensmannskontoret, som alle kjørte mistenkelig fine biler til politifolk å være, var nesten like forhatte som Quist selv. Neshamningene så på Quist som det han var; en idiot av en Oslo-riking som mer eller mindre hadde tatt over bygda. Hvis man minnet dem på at eiendomsskatten hans i stor grad var det som holdt kommuneøkonomien gående, da ble man raskt upopulær i Neshamn.
Det merket jeg ganske fort da en stakkar fra Nettavisen tråkket i salaten inne på Blandinga, den eneste kiosken i bygda. Spørsmålet ble stilt den innfødte damen bak disken, som smilende hadde sagt ja til å bli intervjuet mens hun laget softis til et par irriterende turistunger fra Jæren. Da spørsmålet om kommuneøkonomien kom, forsvant smilet, og resten av intervjuet ble en pinlig affære med svar som var så korte som overhodet mulig. Journalisten hadde heldigvis tatt bilde av henne på forhånd.
Da det var min tur, var smilet tilbake igjen. Jeg betalte for fire aviser med en femtilapp og ba henne for sikkerhets skyld om å beholde vekslepengene.
”Hun ble forbanna, gitt,” kommenterte Nettavisen da jeg kom ut. Han hadde intervjuet meg et par ganger, og vi var på hils. ”Disse folka liker ikke Quist.”
”Ville du blitt fornøyd hvis noen kom til boligstrøket ditt og satte opp det der?” sa jeg og pekte bort på Millionærklubben. Jugendstilbeistet var godt synlig, det lå på en høyde et stykke bortenfor T-krysset som gikk for å være Neshamn sentrum. ”Han har visst turt frem som en arrogant jævel.”
Nettavisen trakk på skuldrene. ”Tydeligvis. Ikke at jeg klager, det er en bra sak dette her. ”Feller ingen tårer over Quist”, hva syns du om den?”
”Det er ikke jeg som er journalisten.” Jeg klappet ham på skulderen. ”Du, vi snakkes, jeg har et par ting jeg må gjøre.”
”Okei." Han fingret med blokken og tok mot til seg." Men si meg, Jacobsen, hvorfor er en privatetterforsker her nede?”
Hvorfor tror du, tenkte jeg. ”Ingen kommentar,” var det jeg sa mens jeg gikk.
Jeg hadde egentlig mange kommentarer på lur, men ingen av dem egnet seg på trykk. I en bygd full av journalister, politi og mistenkte, og på oppdrag fra en kvinne jeg ikke tålte trynet på, var det min jobb å finne ut hvem av dem som hadde tatt livet av Aleksander Quist.
K&K,
Gabrielsen
